Undervisningsfilm: robusthet hos helsepersonell

Undervisningsfilmen «Å bygge robusthet hos helsepersonell i frontlinje» er 18:30 minutter lang, og består av følgende innhold:

Del I: Introduksjon: om hvorfor det er viktig å prioritere psykososial støtte til helsepersonell på sykehus

Del II: Grunnforståelse for stressbelastninger og reaksjoner i et lineært perspektiv

Del III: Å bygge psykisk robusthet må skje på ulike nivåer i en organisasjon

Del I: Introduksjon: om hvorfor det er viktig å prioritere psykososial støtte til helsepersonell på sykehus

Helsearbeidere på sykehus jobber ofte under omstendigheter preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Da blir det ekstra viktig å bevare nok ro og trygghet til å kunne fokusere på arbeidsoppgavene. Psykososial støtte er helt avgjørende for at helsepersonell skal kunne utføre arbeidsoppgaver, ivareta pasientsikkerhet og bevare egen helse over tid.

I enheter for akuttmedisin og i Forsvaret er det en selvfølge å ha et vedvarende fokus på psykososial støtte til de ansatte, og å bygge psykisk robusthet hos dem som jobber i front. Det gjør at personalet bedre tåler belastninger, og er kritisk nødvendig for å sikre at personalet har ro og trygghet nok til å utføre arbeid – også under omstendigheter preget av utrygghet og kaos.

Stress kan være positivt og negativt

Positiv stressaktivering motiverer oss til innsats, skjerper fokus og opprettholder intensitet i arbeidet. Negativ stressaktivering tapper oss for energi, hindrer restitusjon og bidrar til redusert psykisk og fysisk helse. Robusthet sikrer at belastningene ikke blir skadelige, og forsterker i stedet opplevelsen av mestring og utvikling.

Opplevelser fra dramatiske situasjoner og hendelser kan, utrolig nok, også være en kilde til faglig og personlig utvikling og vekst. Sammen kan helseforetaket, ledere og helsearbeidere begrense omfanget og konsekvensene av negativt stress og bygge robusthet. Gode rutiner på arbeidsplassen, dyktige ledere, støtte fra kollegaer og konkrete tiltak for å ta vare på seg selv kan påvirke hvordan noe påvirker oss.

Del II: grunnforståelse for stressbelastninger og reaksjoner i et lineært perspektiv

Grønn sone

Når alle våre behov er mer eller mindre dekket, når vi er rolige og avslappet, befinner vi oss i «grønn sone». Det er ladestasjonen vår.
I grønn sone er vi uthvilte, forberedte og har det behagelig. Vi er også oppmerksomme overfor signaler fra kroppen om grunnleggende behov – og tar hensyn til dem. Vi spiser det vi trenger, sover nok, engasjerer oss i aktiviteter vi har glede av og tilbringer tid med mennesker vi bryr oss om.

Gul sone

I arbeid med konkrete oppgaver er vi i gul sone – arbeidssonen. Med en gang vi skal utføre en aktivitet, må vi samle tanker, oppmerksomhet og krefter om oppgaven. Vi begynner å stenge andre tanker og impulser ute. Vi blir mindre oppmerksomme på signaler fra kroppen om grunnleggende behov for mat, drikke, hvile og søvn. Krever oppgaven noe ekstra av oss, går kanskje pulsen opp.

Positiv stressaktivering i gul sone, motiverer oss til innsats, skjerper fokuset og opprettholder intensitet i arbeidet. Det autonome nervesystemet vårt aktiveres: Vi får raskere puls, pust og hjerteslag. Vi får et tydeligere og snevert fokus på oppgaven vi skal gjøre. Vi får mindre oppmerksomhet overfor det som skjer rundt oss, det som skal skje i morgen og på grunnleggende behov. Vi blir mer våkne og på vakt. Det er normalt og hensiktsmessig.

I gul sone tåler vi en del belastninger og aktivering over noe tid, men ikke for lenge. Det er ikke uvanlig at vi som følge av stressaktivering opplever muskelspenninger, søvnvansker, forstyrret matinntak, irritabilitet og sosial tilbaketrekking. Dette er normale og forbigående plager som forsvinner straks man får hentet seg litt inn igjen i grønn sone.

Oransje sone

Opprettholdes aktiveringen over for lang tid, eller skjer i kombinasjon med opplevelse av uforutsigbarhet, liten grad av mestring og liten grad av kontroll kan aktivering utvikles til negativ stressaktivering – oransje sone. Bare det at aktivering og belastninger varer over tid, uten at vi får tilstrekkelig hvile (grønn sone) tapper energi, hindrer restitusjon og bidrar til redusert psykisk og fysisk helse.

I oransje sone begynner aktiveringen å tære på ressursene våre, både fysisk og psykisk. Risiko for sykdom øker. I denne fasen blir grublerier, skyldfølelse og opplevelse av manglende kontroll tydeligere. Man kan kjenne seg trist eller fryktelig sint. I denne fasen tyr mange til alkohol eller tabletter for å håndtere de vanskelige følelsene – eller for å få sove. Alt i denne fasen må få varsellampene til å blinke: «Nå må du stanse det du holder på med og ta litt tid på grønt! Hvis ikke kan du bli alvorlig og/eller langvarig syk.»

Rød sone

Vedvarer stressbelastningen ytterligere kan det i verste fall gå over i en sykdomstilstand – rød sone – med behov for behandlingstiltak. Sykdommer det kan være snakk om her er hjerte- og karlidelser, magesår, rusmisbruk, angst, depresjon og traumelidelser.

Etiske dilemmaer, frykt for å gjøre feil, uro for egen helse og sikkerhet er vanlige rapporterte belastninger for helsepersonell ved sykehus. Intensitet, mengde og varighet av belastningene påvirker om belastninger oppleves som positivt eller negativt stress. Enkeltstående dramatiske hendelser kan skape sterke reaksjoner, men det kan også mange små belastende hendelser som hoper seg opp over tid.

Opplevelse av mestring, kontroll og forutsigbarhet er avgjørende for om noe oppleves for intenst, for mye eller for lenge. Opplevelsen av om det går an å bryte ned det uhåndterlige i håndterlige biter, avgjør om belastningene blir skadelige eller ikke.

Del II: Å bygge robusthet må skje på ulike nivåer i en organisasjon

Å sikre at den enkelte opplever tilstrekkelig mestring, tilstrekkelig grad av kontroll og forutsigbarhet krever tiltak på fire nivåer:

1. Overordnede rutiner: Helseforetaket bør ha grunnleggende kjennskap til stressbelastninger og forståelse for at psykososial beredskap må ha høy prioritet i alt arbeid ved sykehuset. Foretaket bør ha rutiner for opplæring og informasjon, rutiner for å begrense arbeidsbelastning ved lange vakter, doble vakter o.l. samt rutiner for å sikre at helsearbeidere ofte nok kan komme over på grønt.
2. Nærmeste leder har hovedansvar for psykososial støtte til sine ansatte. Leder har ansvar for å etablere en åpenhetskultur som gir rom for at folk gjør feil, og hvor det er lett å snakke om det som oppleves som vanskelig. Leder kan etablere rutiner for brief i forkant av innsats, debrief/avlastningssamtaler med evaluering og anerkjennelse i etterkant av innsats, gruppegjennomgang ved ekstraordinære hendelser. Leder kan sikre forutsigbarhet ved å peke på prioritert innsats i tydelig definerte og avgrensede tidsperioder. Det er leders ansvar å fange opp når en av de ansatte har behov for ekstra oppfølging.    
3. Kollegaer har seg imellom et gjensidig ansvar for psykososial ivaretakelse, kameratsjekk av riktig bruk av smittevernutstyr samt positiv kommunikasjon og anerkjennelse av hverandres innsats. 
4. Grunnleggende behov: Søvn, ernæring og væskebalanse, tilhørighet i nære relasjoner til familie og venner bidrar til økt robusthet. Den enkelte helsearbeider har ansvar for å ivareta grunnleggende behov, og å melde fra hvis belastningene blir for store til at grunnleggende behov kan ivaretas. Gjennom å gjøre en systematisk kartlegging av egne ressurser, livs- og arbeidssituasjon, mulig forestående belastninger og tidligere erfaringer med bruk av mestringsstrategier, kan man lage en egen, personlig beredskapsplan man kan bruke under kriser. Bare det å lage en slik plan bygger robusthet og øker toleransen for belastninger.

---

Det er viktig å huske at de fleste kommer seg gjennom kriser og belastende hendelser uten varige mén. Det er til og med mulig å komme styrket ut av det. Å utfordre egen frykt og egen kapasitet – og oppleve at man mestrer både frykten og oppgaven, gir positive erfaringer som styrker selvbilde og øker tillit til egen mestring. Det er dette som gjør det så spennende å jobbe i krevende arbeidssituasjoner – og som gjør at ulike yrkesgrupper klarer det gjennom et langt yrkesliv.