Ivaretakelse av foreldre på flyktningemottak

Tilpasninger i skolen

Hva trenger foreldre for å ta godt vare på barna sine på flyktningemottak? Det viktigste for barn i krise er å ha foreldre eller andre omsorgsgivere tilgjengelig. Det betyr å være fysisk og følelsesmessig til stede – nok til at barna føler seg trygge.

Å være tilgjengelig som forelder betyr ikke at barnet trenger å ha mor eller far med seg hele tiden. Det betyr heller ikke at foreldre må skjønne akkurat hva barnet tenker på og trenger, eller at foreldrene ikke skal ha egne reaksjoner eller behov. Barn trenger ikke en feilfri omsorgsgiver, de trenger sin forelder.

Barns behov

Barn trenger å bli sett, anerkjent og ivaretatt. Som oftest er foreldrene de som aller best kan gi barnet den opplevelsen. I en familie vil jevnlige doser av fysisk og emosjonell kontakt – opplevelsen av at «vi er her sammen, vi hører sammen og klarer oss sammen» – være beskyttende mot stress og langvarige traumereaksjoner.

Som hjelper er noe av det viktigste man kan gjøre for barna å gi støtte til foreldrene.

Styrk forelderens evne til å være en god forelder

Dersom forelderen kjenner at hun/han kan ta vare på barna sine, styrkes følelsen av kontroll over situasjonen. Det viktigste mottaksansatte og andre hjelpere kan gi til flyktningefamilier, er støtte til å hente fram forelderen de vanligvis er og vil være.

Mange faktorer kan forstyrre foreldrerollen for dem som har flyktet. De har sine egne vonde minner, som kan komme fram ved små påminnere om hendelsen, som en gjenopplevelse. Dette oppleves som om det vonde skjer igjen i nåtid.

Opplevelsene de voksne har bak seg, gjør dem mer sårbare for stress. Det skal lite til før de mister evnen til å tenke og føle samtidig. Sterke reaksjoner kan komme: ukontrollert gråt, redsel, sinne, handlingslammelse og liknende.

Mødre alene på flukt

Etter krigen i Ukraina er det flest kvinner som har reist alene med barna, og som bekymrer seg for fedre og annen familie som er igjen i krigen. De har et stort behov for informasjon og oppdateringer fra hjemlandet. Om fremtiden vet de lite eller ingenting. De kjenner verken språket eller systemet i landet de er kommet til.

Å måtte håndtere barnas reaksjoner over tid er også belastende – kanskje har de flere barn som trenger veldig forskjellige ting. For dem som er vant til å være to foreldre, og nå håndterer det alene, kan dette være ekstra vanskelig.

At de kan kjenne på følelser av utilstrekkelighet og håpløshet, er naturlig. Det er heller ikke rart om foreldrene noen ganger møter barna på måter utenforstående kan reagere på.

Hvordan kan ansatte i mottak og akuttinnkvarteringer støtte foreldrene?

Ansatte kan oppfordre foreldrene om å lage gode hverdagsrutiner for seg og sin familie, gjerne som likner rutinene de hadde hjemme før krigen brøt ut.

Jevnlige måltider, søvn, hvile og aktivitet, styrker både foreldres og barns evne til å håndtere vanskelige reaksjoner. Vanlige hverdagsoppgaver, som påkledning og matlaging, kan gi en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, og kan legge til rette for naturlige og kjente samspill mellom foreldre og barn.

Ansatte kan støtte foreldrene i å legge til rette for gode felles opplevelser for seg og barna. Hva liker de å gjøre sammen? Finnes det bøker, leker eller spill som er kjente?

For familier som er i sorg eller dyp krise, kan det kjennes som om slike opplevelser er litt på liksom – de kan streve med å kjenne ektefølt glede. Dette er normalt. Betydningen av å være sammen om noe mer enn bare det triste, er likevel viktig.

Kanskje kan flere familier samarbeide om dette, og noe gjøres sammen med lokalmiljøet i kommunen? Kan ansatte/frivillige lære bort norske leker, sanger og tradisjoner, og flyktningene lære bort ukrainske til norske barn?

Avgrense nyhetsinntrykk

Mange flyktninger trenger hjelp til å avgrense tiden de bruker på å følge med på nyheter og sosiale medier.

En mor som følger med på hva som skjer i nyhetsbildet hele tiden, kan oppleve at kroppen hennes forblir på vakt. Hun får ikke slappet av, selv om hun er i en trygg situasjon her-og-nå. Det kan øke bekymringen hos barnet hennes, og det kan gjøre henne mindre tilgjengelig for den kontakten barnet trenger.

Informasjon er viktig, men ikke hele tiden. Kanskje kan hun bestemme seg for å sjekke nyheter kun på faste tidspunkter i løpet av dagen?

Avlastning for foreldrene

Foreldre trenger også avlastning. De trenger fri fra barna sine for å kunne hente seg inn og få lov til å avreagere uten å ta hensyn til barnas reaksjoner. Kanskje kan familiene hjelpe hverandre her: Noen tar ansvar for barna mens andre får trekke seg tilbake, og så bytte på. Avlastning kan også innebære hjelp til å hjelpe ett av barna, hvis en forelder har flere barn å ta seg av som trenger hjelp samtidig.  

Noen ganger trenger man hjelp til at noen ivaretar barna når man selv ikke klarer det. I en gjenopplevelse eller krisereaksjon kan det være umulig å hente seg inn. En mor eller far som opplever dette, trenger å se at noen hjelper barna fram til hun/han selv kan koble seg på igjen. Det kan også være man trenger støtte og hjelp til å håndtere egne følelser.

Hjelp til å hente fram egne ressurser

Aller mest trenger foreldre støtte gjennom anerkjennelse og hjelp til å hente fram egne ressurser, til å være den forelderen de vanligvis er. Still spørsmålet: «Hvis alt var som normalt, hva ville du gjort nå?»

Hjelpere kan gjerne kommentere det når de ser noe som rører eller imponerer dem, fine stunder mellom foreldre og barn, god håndtering i krevende situasjoner, og liknende. Når man setter ord på at noe er bra, forsterker man det, slik at man får se mer av det samme. Når foreldre opplever at de kan få til noe, øker troen og muligheten for at de kan få til mer. Da blir de også tryggere i møte med barna sine – og trygghet smitter.

Behov for ytterligere hjelp?

Noen av foreldrene som kommer, kan ha større vansker med å koble seg på en god, vanlig foreldrerolle. De og barna deres vil trenge mer støtte. Hvis du som hjelper er bekymret, er det lurt å drøfte dette med de andre du jobber sammen med. Flyktningemottakene skal ha tilknyttet ansatte med ansvar for arbeid med barn, som kan være gode drøftingspartnere.

Man kan også drøfte med UDIs regionkontorer, eller med barnevern, familievern og psykisk helsetjeneste i vertskommunen – for å bli enige om hva som kan være god hjelp for akkurat den familien.