Krisereaksjoner hos barn og unge

Krisereaksjoner barn

Barn og unge pendler mellom sorg og hverdagsaktiviteter. Gråt og savn erstattes raskt av smil og lek. Dette kan føre til at voksne undervurderer barnas krisereaksjoner og sorg. Samtidig er omtrent alle reaksjoner normale.

Barn kan bli urolige og redde av å se egne foreldre i krise. Dette betyr ikke at foreldrene skal skjule sine følelser, men heller være oppmerksomme på hvordan egne reaksjoner påvirker barnet. Snakk med barnet og si at du håndterer krisen selv om du er fortvilet. Barn og unge føler seg like triste, håpløse og forvirret som voksne i en krise, men viser heller følelser gjennom lek og aktivitet enn å snakke.

Barn kan gjerne få alderstilpasset informasjon om hvordan det er vanlig å reagere på vanskelige hendelser, og kan bli fortalt at det er helt greit å ikke være trist hele tiden.

Barn i ulik alder reagerer forskjellig på en hendelse:

1–4 år:

Suge på tommelen, sengevæting, mørkeredsel, klengete, få mareritt, vansker med å sovne eller nattlige oppvåkninger, begynne å tisse eller bæsje på seg igjen, få vansker med å snakke eller spise, få frykt for å være alene, bli irritable og/eller skvetne.

5–10 år:

Sinne, forvirring, tilbaketrekking, søke oppmerksomhet, skolevegring, mareritt, konsentrasjonsvansker, mageverk, hodepine, mørkeredsel, magisk tenkning, engstelse for å bli skadet eller å være alene.

11–13 år:

Endringer i appetitt, søvnvansker, atferdsvansker, problem på skolen, angst, skyldfølelse, vondt i kroppen, hudproblemer, engstelse for å miste venner og familie, oppføre seg som om ingenting har hendt.

14–18 år:

Fysiske reaksjoner (utslett, mage-/fordøyelsesproblemer, astma og hodepine), endringer i appetitt og søvn, miste interesse for ting de vanligvis liker, energiløs, adferdsvansker, konsentrasjonsvansker, skam- og skyldfølelse. Noe av dette er også vanlig i denne alderen uavhengig av om ungdommen er i en krise.

Barn og unge kan:

  • bli urolige om de ser foreldre eller andre nære streve med å mestre
  • bli redde for ting som følge av krisen, for eksempel høye lyder, fremmede, endringer i familien eller bosted
  • få mareritt
  • bli engstelige for at det vil oppstå kriser på andre områder i livet
  • miste interessen for skole eller andre aktiviteter
  • oppføre seg som om de er yngre
  • få atferdsvansker eller problemer med venner
  • få søvn- eller konsentrasjonsvansker
  • ta overdrevet ansvar for søsken/foreldre og oppføre seg som om de er eldre

Skam og skyld

Mange barn og unge kan føle ansvar og skyld, og tenke at de burde gjort mer under eller etter hendelsen. Skam og skyld er derfor viktige tema å utforske sammen. Lytt til barnets opplevelse av skyld/skam, uten å forsøke å frata skyld eller trøste med det samme. Utforsk sammen med barnet om det finnes andre måter å tenke om situasjonen på. Raske råd kan oppleves avvisende, og stoppe en videre samtale om hvorfor barn og unge har skyldfølelse.