Hva trenger barn som har opplevd krig?

Barn som har flyktet fra krig, kan reagere med uro, redsel og mareritt. De kan miste evner de har mestret før, og kan oppføre seg som om de er yngre enn deres egen alder. Samtidig kan barn ha stor motstandskraft mot krise hvis de blir betrygget av trygge og tilgjengelige voksne de har nær tilknytning til.

Mengden av negative reaksjoner henger sammen med barnets alder, hva de har vært vitne til, mengden overveldende inntrykk, og om de har blitt separert fra omsorgsgiver eller familie. Også barnets temperament og tidligere erfaringer i oppveksten påvirker hvordan de reagerer på situasjonen nå.

Generelle behov

Alle barn trenger å vite at de er elsket og satt pris på, og at de hører til. Barn har godt av at foreldrene deres anstrenger seg litt for å skjønne hvem de er, hva de trenger og hva de prøver å få til.

Noen ganger gjør barn det som kan oppfattes som merkelige ting for voksne. Da trenger de at voksne forsøker å forstå hva dét handler om. I tillegg er barn like forskjellige som voksne. Barn trenger at foreldrene forsøker å forstå akkurat dem, slik at foreldrene kan hjelpe på den måten akkurat deres barn trenger.

Kontakt

Barn trenger å oppleve kontakt med mor, far eller andre omsorgsgivere. Når vi mennesker opplever å være i god kontakt med hverandre, sender hjernen signaler til kroppen om at «her er det trygt og godt å være». For barn som har opplevd krig og flukt, er dette ekstra viktig.

Å forstå opplevelser

Alle barn trenger å forstå det de opplever. For et barn som har vokst opp i trygge rammer i Norge, ligger alt til rette for at de skal forstå opplevelsene sine. For et barn som har flyktet fra krig, er verden mye mer uforståelig. De trenger altså ekstra mye hjelp til dette.

Å bruke hodet og kroppen

Barn trenger å bruke seg selv. De trenger å bruke kroppen og hodet. De trenger aktivitet og kreativitet. Både aktivitet og kreativitet vekker sansene våre. Når sansene får brukt seg i positive omgivelser, er det enda en beskjed til kroppen og hjernen vår om at vi er i trygghet.

Barn som er i sorg eller krise, reagerer ofte naturlig med å gå fram og tilbake mellom lek og gråt eller vanskelige følelser. De bruker også lek og kreativitet til å bearbeide opplevelsene sine, gjennom å «leke det ut». Dette er sunt, vi skal støtte dem i det.

Hjelp til å roe seg ned

Barn trenger hjelp til å roe seg ned når de er urolige. Evnen til å tenke klart nok til å roe seg ned når man kjenner på sterke følelser, er ikke ferdig utviklet før i begynnelsen av 20-årene. Barn trenger voksnes hjelp med dette. Barn som har opplevd krig og har vonde minner, har naturlig nok ekstra sterke følelser.

I en ganske lang periode kan barn trenge ekstra hjelp med å roe seg ned. Hver gang de får hjelp til det, skjer det læring. Sakte, men sikkert, vil de bli gradvis bedre på å roe ned seg selv. Dette så lenge de har det relativt trygt og har gode mennesker og rutiner rundt seg, slik at de opplever en viss grad av kontroll og forutsigbarhet.

Forutsigbare rutiner og grenser

Barn trenger hjelp til å vite hva de kan og ikke kan gjøre. De trenger positive grenser – i form av forutsigbare rutiner i løpet av dagen, gode beskjeder om hva som er lov og ikke lov i ulike sammenhenger, hjelp til ikke å gjøre seg selv eller andre vondt, og så videre. Også barn som har opplevd krig, har godt av gode grenser. Det gjør faktisk verden litt tryggere for dem.

Aldersforskjeller: like behov, men ulike uttrykk

Alle barn har samme grunnleggende behov. Men behovene må stilles på forskjellige måter i ulike aldre.

De minste barna

De minste barna trenger mye fysisk nærhet, vugging og å bli holdt. Da opplever de å være elsket, og de får hjelp til å roe seg når de blir urolige. Verdenen deres blir forutsigbar når de får sove, spise og stell på ganske faste tidspunkter i løpet av en dag.

De kjenner kontakt og får utvikle seg gjennom leker som «borte-titt-tei» eller kilelek, eller når de får titte på leker og spennende ting rundt seg, gjerne sammen med en voksen som ser på det sammen med dem og småprater om det de ser. De får brukt seg selv ved å bevege seg fritt – ligge på rygg og mage, øve på å krabbe eller stabbe rundt på gulvet.

De litt større barna

De litt større barna trenger å bytte mellom å få være ute og leke, tegne, «game», løpe, få opplevelsen av å være på egen hånd; å bruke seg selv, kroppen og kreativiteten sin – og så få komme til forelderen og få kos, nærhet og kontakt.

Gjennom leken kjenner de at de mestrer livet. Når følelsene blir for store, trenger de å kunne komme til foreldre eller andre trygge voksne. Når den voksne møter barnets vonde følelser med ro, smitter det.

Større barn

Større barn trenger felles opplevelser med familien sin, lese en bok, se en film, gjøre noe sammen. Barn i førskole og grunnskolealder forstår verden gjennom det de selv kan se, høre og kjenne. De trenger konkrete forklaringer, for å skjønne at det er sammenheng mellom det de ser og hører, og det de voksne forteller dem.

Verdenen deres blir forutsigbar gjennom gode rutiner og rytmer i dagene. Barn i tidlig skolealder liker regler. De er opptatt av hva som er riktig og galt. De trenger gode grenser, og at voksne er tålmodige når de ikke alltid vil følge dem med en gang.

Ungdommer

Ungdommer er i en rar tid der de forstår mye, men slett ikke alt. De trenger fortsatt mye nærhet, men må også få lov til å vise når det ikke passer dem med en klem. De trenger også aktivitet og å få være en del av et fellesskap.

Å være sammen med jevnaldrende er et sterkt behov for ungdommer, og de trenger innimellom å få føle seg som en del av de voksne. Ungdom skaper mening og får forståelse gjennom å snakke med noen – at de selv får fortelle hva de tenker om verden, og at de får høre hva den voksne tenker.

Ungdom trenger fortsatt rutiner, døgnrytme og regler, men har godt av å få ta litt ansvar for det selv. De trenger støtte, hjelp og råd for å håndtere egne vonde følelser – det er godt å ha noen sammen med seg, men de kan også trenge avstand og å få håndtere ting selv.

Krig kan påvirke utviklingen

Barn som har flyktet fra krig, bruker mye krefter på å håndtere vonde opplevelser. Da stopper utviklingen litt opp, og kan også gå litt tilbake. Dette kan gjøre det krevende for foreldre å skjønne hva barnet/ungdommen trenger.

En ungdom som tidligere har klart seg mye selv, kan trenge mer støtte for å huske å spise, klare å legge seg tidlig nok, og så videre. En seksåring som tidligere har vært mye ute og lekt, kan trenge mer nærhet og kos. Les mer om krisereaksjoner hos barn.

Hjelpere kan støtte foreldrene ved å være nysgjerrig på hva akkurat deres barn trenger, sammen med foreldrene.

Å snakke med barna om det de har opplevd

Mange lurer på hvordan de skal snakke med barn om krigen de har opplevd. Barn trenger informasjon og forklaringer på det som skjer – på sitt nivå. En god måte å passe på at det skjer på passelig nivå, er å svare på de spørsmålene barnet har, så godt man kan. Vi trenger ikke å komme med gode svar og forklaringer alltid. Det er greit å ikke vite.

Det er også lurt å sjekke underveis hva barnet har forstått. Ofte kan barn blande informasjon, fantasi og frykt på måter som fører til misforståelser. Det er lurt å oppklare sånne misforståelser.

Voksne må tåle å høre om det vonde

Det kan være vanskelig å høre barn snakke om vonde opplevelser. Det er viktig at vi voksne tåler det når barnet viser at det ønsker å fortelle. La barnet fortelle så lenge det vil, men vær forsiktig med å spørre om flere detaljer enn barnet selv kommer med.

Det er barnets opplevelse nå som er viktig, ikke at vi vet alt som faktisk skjedde. Jobben til den voksne er å tåle følelsene sammen med barnet, og å hjelpe barnet med å svare på spørsmål slik at hun/han bedre kan forstå.

Tillat lek og gi pauser

Husk at barn snakker på forskjellige måter. Barn forteller og bearbeider opplevelsene sine gjennom lek, tegning, og gjennom å bli opptatt av bestemte bøker og filmer.

Barn kan trenge hjelp til å komme seg ut av vanskelige samtaler, til å slippe litt fri etter å ha vært inne i det vonde. Voksne kan støtte dem i det, for eksempel gjennom å finne på noe aktivt sammen – spille ball, leke sisten, ha putekrig, eller liknende.

Noen barn strever så mye med de vonde minnene at de opplever dem om igjen som om de skjer nå. Vi kaller det gjenopplevelser. Når barnet har det slik, og det er vanskelig å hjelpe dem til å skjønne at det er over og at de er trygge nå, kan det være lurt å oppsøke hjelp. Da kan man kontakte UDIs regionskontorer, helsetjenester for flyktninger i kommunene, helsestasjon eller legesenter for videre vurdering og veiledning.