Hopp til hovedinnholdet

Oppfølging etter 12 måneder +

Oppfølging etter 12 måneder

Ettårsdagen etter en hendelse blir ofte markert. Tidligere har dette blitt ansett som avslutningen på sørgetiden. I dag vet vi at tiden rammede bruker på å bearbeide hendelser varierer i stor grad. For enkelte vil bearbeidingsprosessen være kortere, og for andre vil prosessen vare mye lenger enn ett år.

Sorg er naturlig når noen dør. Den blir ofte fulgt av lettelse fordi vi gjennom sorg bearbeider tap og savn. Dødsfall etter dramatiske hendelser kan være vanskeligere for pårørende å bearbeide. Etter hendelser som tap av barn, selvmord eller terrorangrep er etterlatte spesielt utsatt for langvarige traumereaksjoner og komplisert sorg. Komplisert sorg innebærer at følelsene omkring tapet er intense og vedvarer. Sorgen blir så sterk at det kan være vanskelig å fungere sosialt og i jobb.

Når ett år har gått siden hendelsen, kan hjelperen og rammede sammen oppsummere året. Dette kan hjelpe rammede å få en forståelse av tilhelingsprosessen og utviklingen som har skjedd. Snakk om psykiske og fysiske reaksjoner som har vært utfordrende, og om det som har gitt mestring og har vært positivt. For noen kan en slik gjennomgang av det første året være viktig for å sette strek. For andre kan det være en bevisstgjøring om at enkelte følelser og minner fortsatt trenger bearbeiding og videre hjelp.

Rammede som ikke lenger har utfordrende reaksjoner eller behov for ytterligere bearbeiding av hendelsen, trenger ikke videre oppfølging. De som fortsatt er påvirket i dagliglivet av reaksjoner etter hendelsen kan få hjelp til videre henvisning.

Komplisert sorg

Tap og traumatiske hendelser tar ikke bare fra oss gleden. Det kan også frata oss sorgen. Noen dødsfall øker sjansen for komplisert sorg:

  • tap av barn
  • avhengighetsforhold til avdøde
  • uventede og dramatiske dødsfall

For å bearbeide komplisert sorg kan etterlatte trenge profesjonell hjelp.

Langtidssorg

Studier av Utøya-etterlatte viser at mange foreldre fortsatt hadde sterk sorg og traumereaksjoner, tre og et halvt år etter. Mange av foreldrene strevde både på jobb og sosialt, og over halvparten var helt eller delvis ute av jobb.