Hopp til hovedinnholdet

Faglig troverdige rollespill

Ambulansetjenesten eller andre med akuttmedisinsk kompetanse planlegger vanligvis hva slags fysiske skader markører skal ha, og lager skadelapper. Det er mindre tydelig hvem som skal instruere markører som ikke spiller fysisk skadd. Øvingsutvalget bør knytte seg til fagperson(er) med kompetanse om psykologiske krisereaksjoner, psykologisk førstehjelp i katastrofer og nok kunnskap om rollespill.

For å skape et faglig troverdig rollespill er det viktig at markørene får god informasjon om formålet med øvelsen, samt grundig instruksjon i egen rolle. Markører som skal delta i rollespill er derfor med på informasjonsmøter og har opplæring i scenario, egen funksjon/rolle og hvordan de kan bidra til en realistisk øvelse. Det beste er å gi instruksjon 1–2 uker før selve øvelsen. Tidsbruk cirka 3–4 timer. Markørgruppene instrueres enklest hver for seg. På selve øvelsesdagen møtes alle til et fellesmøte for en siste briefing (cirka 45 minutter til en time). Den første instruksjonen skal dekke:

1. Praktisk informasjon om øvelsen

  • Øvelsens overordnede målsetting og målsetting for psykososial ivaretakelse
  • Bakteppe, scenario, hvilke instanser som deltar på øvelsen
  • Hvor øvelsen skal gjennomføres og hvor markørene skal møtes for en siste briefing (gjerne 45 minutter før øvelsen)
  • Sikkerhetsbestemmelser

2. Kort undervisning om krisereaksjoner og psykologisk førstehjelp

Markører må kjenne til bakgrunnen for vanlige krisereaksjoner og hvordan rammede kan ivaretas. Dette er en forutsetning for å spille på en faglig troverdig måte.

3. Hvordan gå inn i rollen på en trygg måte

Markører kan være ungdommer (for eksempel dramaelever fra videregående skole), studenter (politi-, sykepleiestudenter) eller voksne (Sivilforsvaret, frivillige organisasjoner, medlemmer i kriseteam). Det er viktig å gjøre dem bevisst på hva det innebærer å spille en rolle i en katastrofeøvelse. Noen markører blir:

  • veldig eksponert for fare (for eksempel: sitter ved siden av venn som dør i bussulykke), eller
  • mindre eksponert for fare (sitter i bilen bak bussen og havner i en ufarlig kjedekollisjon).

Deltakelse i rollespill skal være frivillig og det anbefales at markørene selv kan velge eksponeringsgrad i sin rolle. For å kunne spille en troverdig rolle, må markørene gå inn i situasjonen på en måte som oppleves overkommelig.

Rollene kan for eksempel presenteres til klassen slik at elevene kan velge den som passer dem best. Innledningsvis er det viktig å informere om at markørene må beskytte seg selv. Rollespill kan vekke ubehagelige minner og alle må gjøres oppmerksom på dette. De som nylig har opplevd sorg eller krise i eget liv, kan gjøre klokt i å velge en perifer rolle eller la være. 

Spilleregler må lages for situasjoner som kommer overraskende. Markører kan velge en rolle som er typisk for dem, eller velge en ukjent rollefigur. Det kan være behov for veiledning i hvordan spille en som er i panikk, mestrende eller apatisk. For at markørene skal føle seg trygge i rollen er det viktig å gi dem noen stikkord. Like viktig er det å oppfordre dem til å utvikle rollen i samhandling med de andre på øvelsen, ellers blir rollen statisk og lite realistisk.

De som spiller fysisk skadet får egne skadelapper og instruks. Den psykososiale delen av slike roller er ofte enklere siden fokus er på somatisk førstehjelp, vurdering av skadens alvorlighetsgrad og behov for behandling (triagering).

4. Hva kjennetegner et pedagogisk rollespill

Rollespill er et pedagogisk verktøy og markørene har to oppgaver:

  • De skal spille en rolle for å skape en realistisk virkelighet for øvelsen, og
  • De skal spille på en måte som fremmer læring hos deltakerne.

Markørene skal ikke bli oppslukt av katastrofesituasjonen og rollen, men hele tiden være bevisst på samhandlingen mellom dem og hjelperen. Dette kan gi trygghet i rollen. Rollen må være dynamisk og reaksjoner må komme spontant. Et rollespill hvor markøren er urolig uansett hva hjelperen gjør, fremmer ikke læring. Hvis hjelperen gjør noe som oppleves hjelpsomt, må det «belønnes» med at markøren responderer på dette.

Briefing for alle markørgrupper like før øvelsen:

  1. De som skal ha relasjoner til hverandre trenger litt tid for å bli kjent og gjøre avtaler, eventuelt utveksle telefonnummer. Markørene kan for eksempel bli ropt opp slik at alle ser hvem som hører til hvilken familie eller undergruppe (media, pårørende, evakuerte, osv.).
  2. Gi den siste praktiske informasjon, for eksempel fra øvelsens sikkerhetsansvarlig og fra spillstab.