Fra normalreaksjoner til symptomer

_DSF9115

Å reagere på overveldende hendelser er normalt, og et bredt spekter av reaksjoner er vanlig. Vanligvis vil reaksjonen på hendelsen avta etter en stund, men hos noen kan det utvikles problemer av lengre varighet. Et komplekst samspill av faktorer avgjør om en hendelse blir et problem på sikt eller ikke.

Potensielt traumatiserende hendelser

Psykiater Leonore Terr utviklet i 1991 en oversikt over ulike type hendelser som har potensial for å skade eller traumatisere mennesker. Hun deler disse hendelsene inn i to kategorier:

  • Type 1-hendelser: enkelthendelser som utgjør akutt livstrussel og oppstår uventet. Disse kan være tilfeldige, som for eksempel ulykker, naturkatastrofer, eller menneskeskapte, som for eksempel fysisk vold, ran, voldtekt.
  • Type 2-hendelser: gjentatte, vedvarende hendelser med uforutsigbar utvikling. Disse kan være tilfeldige, som for eksempel vedvarende naturkatastrofer, teknologiske katastrofer, eller menneskeskapte, som for eksempel seksuell eller fysisk misbruk av barn, familievold, alvorlig omsorgssvikt, krig, tortur, kidnapping og fengsling.

Felles for disse hendelsene er at de truer personens overlevelse, eksistens og integritet, og at de overvelder personens vanlige mestringsstrategier. De har potensial til å skade på sikt, det vil si at de er potensielt traumatiserende.

Vanlige reaksjoner den første tiden etter overveldende hendelser, kriser og katastrofer

Mange reaksjoner er vanlige den første tiden etter en overveldende hendelse. Dette inkluderer følelsesmessige reaksjoner, kognitive reaksjoner, kroppslige reaksjoner og reaksjoner overfor andre mennesker. Les mer om voksnes reaksjoner, og barn og unges reaksjoner.

Naturlig bedring versus traumatisering?

Med psykologisk førstehjelp, praktisk hjelp, empati, fysisk og psykisk omsorg fra omgivelsene og de nærmeste rundt, vil de fleste igjen kunne kjenne seg trygge på at faren er over, og reaksjonen på hendelsen vil avta.

Hvis forholdene ikke ligger til rette, kan krisereaksjonene utvikle seg til psykiske vansker av lengre varighet. Det kan for eksempel mangle støtte, trygghet og forståelse. Det kan mangle rom til å ta vare på seg selv, eller en kan være i en situasjon der den som skader og trøster er den samme personen.

Det kan også være slik at situasjonen rundt personen er konstant utrygg og at det tilkommer nye skadelige og overveldende hendelser. Hvilken mening personen tilskriver hva som har hendt, er også av betydning. Skyld og skamfølelse hemmer den naturlige helingsprosessen og gir større sannsynlighet for skade på sikt.

Traumer

Ordet traume kommer fra gresk og betyr sår eller skade. Et traume er altså ikke selve hendelsen som har skjedd, men den skaden hendelsen har ført til når den naturlige helingsprossen har blitt forstyrret og såret ikke er blitt leget.

Gjenopplevelse og unngåelse av alt som minner om hendelsen, skyld og skamfølelse samt relasjonelle vansker er vanlige skader etter traumatiserende hendelser. Opplevelse av å fremdeles være i fare er sentralt. Den traumatiserte er på vakt overfor at noe nytt og farlig skal skje igjen og blir lett over- og underaktivert.

Les mer om traumesymptomer og -behandling.

Hva påvirker reaksjonen?

Om en potensielt traumatiserende hendelse fører til en slik skade eller traume, avhenger av et komplekst samspill mellom faktorer før, under og etter hendelsen.

Av faktorer før hendelsen spiller genetikk og biologi, tidligere traumer, tilknytningshistorie, oppvekstvilkår, personlighet, psykiske helse og livssituasjon inn.

Faktorer under hendelsen som påvirker, inkluderer omfang (grad av fare), konsekvenser (skade, dødsfall), hvor brått den inntreffer, hvor raskt den utvikler seg, varighet, hvor forberedt personen eller samfunnet er, om hendelsen er menneskeskapt eller ikke samt i hvor stor grad hendelsen truer personens integritet. Faktorer etter hendelsen som er av betydning, omfatter opplevd omsorg og støtte fra nære, samfunnets reaksjon og bearbeiding hos den rammede.